Artikkel
Kullsløsing er også sløsing
4. februar 2026
I VG tar Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug til orde for å starte opp subsidiert kullutvinning på Svalbard og bygge et nytt kullkraftverk1. Den norske staten har nylig brukt store beløp på å avvikle gruvedriften og kullkraftverket på Svalbard etter forslag fra regjeringen Sylvi Listhaug selv var en del av.
En reversering av avviklingen vil koste skattebetalerne milliarder. I FrPs nylig fremlagte alternative statsbudsjett er det satt av kroner null til formålet. Dette er imidlertid vanlig praksis. FrP har for eksempel også nylig gitt milliardløfter om økt pensjon til statspensjonister og om strømstøtte til industrien, uten at det er foreslått bevilget en eneste krone.
Da FrP var med på å avvikle gruvevirksomheten, skjedde det etter at driften i flere år hadde gått med store tap. I 2015 ble det besluttet driftshvile i Svea/Lunckefjell og foretatt nedbemanninger. Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) måtte tilføres kapital fra staten i flere omganger. I 2017 meldte selskapet at driftshvile ikke lenger var forsvarlig på grunn av tap av kompetanse, forringelse av utstyr og høye årlige kostnader. Oppstart av virksomhet ble anslått å kreve en ny statlig kapitaltilførsel på 1 294 mill. kr.Inflasjonsjustert fra 2018 til 2024. Statens finansielle rådgiver anså prosjektet som ikke forretningsmessig forsvarlig. Risikoen for at det ville bli behov for stadig nye kapitaltilførsler var høy. I stedet ble det bevilget penger til oppstart av et oppryddingsprosjekt med samlet kostnad på tidspunktet anslått til 863 mill. kr.Inflasjonsjustert fra 2018 til 2024. Beløpet inkluderte håndtering av pensjonsforpliktelser pådratt av SNSK som det ikke var midler til å dekke2.
Nylig ble også driften i Gruve 7 avsluttet. Administrerende direktør Rune Midtgaard uttalte til Svalbardposten i april 2025 at Gruve 7 er så godt som tom for salgbart industrikull: "Vi opererer nå til dels i områder som tidligere er gitt opp som ikke drivverdige." Maskinene er gamle og nedslitte, og det er vanskelig eller umulig å skaffe reservedeler. Kullet som ble solgt på tampen, ble solgt på en avtale inngått på et tidspunkt hvor prisene var høyere3:
Et eventuelt ytterligere volum vil med dagens markedspris måtte produseres og selges med betydelig tap. Det er lenge siden Stortinget besluttet å avvikle kullvirksomheten. Det har derfor ikke vært drevet prospektering på mange år. Vi har ingen sikker kunnskap om andre forekomster av salgbart industrikull.
Listhaug begrunner forslaget om nye subsidier fra skattebetalerne med sikkerhetspolitiske hensyn og at andelen nordmenn faller. Dette stemmer ikke.
Det har vært en langvarig norsk posisjon, som aller minst bør svekkes av norske politikere, at Norges suverenitet er helt uavhengig av gruvedriften. I Svalbardmeldingen til Stortinget i mai 2016 var justisminister Anders Anundsen fra FrP krystallklar4:
En reduksjon i virksomheten i selskapet [Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK)] har ingen betydning for vår suverenitet over øygruppen eller vår myndighetsutøvelse.
Over tid har utskiping av kull fra Svalbard variert. På begynnelsen av 2000-tallet var det en betydelig vekst i norsk utskiping av kull som kollapset da prisene stupte og lønnsomheten forsvant. Under den kalde krigen, da spenningen var høy ikke minst i nord, var aktiviteten langt lavere uten at det var et sikkerhetspolitisk problem.
Også den russiske kulldriften trappes nå ned. I følge High North News skal kulldriften reduseres ytterligere til 40 000 tonn frem mot 2032. Trust Arktikugol vil fremover vri aktiviteten fra gruvedrift til forskning og turisme. Avisen omtaler en russisk fremtidsanalyse hvor det tas til orde for å erstatte kullkraftvarmen i Barentsburg med moderne teknologi som biodrivstoff5.
Kilde: SSB.
I perioden fra 1990 til 2000 økte antallet personer i Longyearbyen og Ny Ålesund som også er registrert bosatt på fastlandet (her antatt nordmenn) fra ca. 1 100 til 1 500 - 1 800. Dette tallet har vært om lag stabilt frem til i dag, uavhengig av de store endringene i kullvirksomheten.
På samme tid har andelen nordmenn i Longyearbyen falt gradvis. Det skyldes en økning i antallet innbyggere i byen som ikke er registrert bosatt på fastlandet. Men andelen nordmenn på Svalbard har samtidig økt kraftig siden den kalde krigen. Det skyldes at mange innbyggere i Barentsburg og Pyramiden (her antatt russere) har pakket sakene sine og forlatt øya. I 1990 var det 2 400 russere registrert bosatt, mens det i dag bare er 300 igjen per første halvår 2025. Det er altså ikke nordmenn som forlater øya, det er russere.
Gruvedrift på Svalbard har altså ingen sikkerhetspolitisk betydning. Dersom det anses viktig å øke antallet nordmenn på Svalbard ytterligere, vil trolig de aller fleste tiltak man kan forestille seg være mer økonomisk rasjonelle enn å bruke milliarder på å starte opp igjen tungt subsidiert kullaktivitet rett etter at den ble avviklet.
Hvis da ikke det viktigste formålet med forslaget nettopp er å starte opp igjen forurensende kullaktivitet, koste hva det koste vil.
Kilder
1: VG: Listhaug vil åpne nye kullgruver på Svalbard, besøkt 4. februar 2026
2: Prop. 1 S (2017–2018) Nærings- og fiskeridepartementet, besøkt 4. februar 2026
3: SP: Nesten null kull og nedslitt maskinpark, besøkt 4. februar 2026
4: Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard, besøkt 4. februar 2026
5: HNN: Russland vil kutte kullproduksjonen på Svalbard med 80.000 tonn innen 2032, besøkt 4. februar 2026